Don't fucking curse to me!

Dette skulle egentlig være svar på et innlegg hos Eskil, men det ble så langt at det like gjerne ble et innlegg selv...

For de late toskene der ute, skal jeg kort oppsummere Eskils innlegg:
Eskil har siden 2002 reagert på lik linje som ridderne av det runde bord reagerer på "NI!" når han hører banning, og han lurer på hvorfor det er så mye banning i norsk litteratur (og generelt)

Jeg tror problemet til norske forfattere ligger i at de skal skrive et realistisk språk, men de har ikke peiling på hvordan man egentlig snakker i slike miljøre. Eksempel:

Norsk forfatter: "Hmmm... jeg får virkelig ikke sprita opp denne romanen. Karakterene virker så grå, så kjedelige, så falske. Dialogene er jo helt på jordet, hvordan skal jeg få dette til å bli en blodrealistisk, samfunnsorientert roman? Hva er "language of the youth?"
*lyspære over hodet*
Jo! Jeg slenger inn et f*** her og et h***** der! Jeg er genial!"

Ellers lider jeg nok litt av samme symptom og blir rett og slett satt ut av banning.
Særlig gjelder dette når norske kjendiser banner på engelsk.
Da var nye "sportsyndling" Tutta bannet på NBC, ble jeg rett og slett flau på Norges vegne.
Heldigvis klarer de fleste å avstå fra banning på tv, unntatt i reality og idol - og det sier forsåvidt sitt om de som banner på tv.

Selv er jeg ikke av de store bannerne, kristen som jeg er.
Allikevel er det en enorm deilig følelse å gå på Enga-kamp og gaule de styggeste ordene jeg kan til dommere og motspillere.