10 april 2007

SOS: Facebook

Kjære med-bloggere: Blogging er ut.

Blogging er pr. nå like hipt som hockeysveis, like fresht som brun lapskaus og like trendy som telefax. Blogger etter blogger som en gang i oktober lot seg rive med av den nye fenomenet kaster inn håndkle, og kommentarer på blogger jevnt over i bloggbyen er på vei ned.
Vi er en utdøende rase.

Hvorfor?

Facebook, selvsagt.
Jeg vedder på at sikkert 1/3 av alle bloggere har blogget om dette allerede, men ingen følger jo med mer, derfor vet jeg ikke om de.

Facebook - dette internettfenomenet som nå "alle"er. Stedet der du treffer kolleger, venner, kjærester og skolekamerater helt ned til barneskolen.
Jeg kjenner jeg får sosial angst.
Det er ofte en grunn til at man velger å bryte kontakten (ikke alltid, selvsagt) og om jeg ikke likte deg på ungdomsskolen er oddsen stor for at jeg fortsatt ikke liker deg. Men nå skal man ikke få lov til å legge det bak seg heller... Fortidens spøkelser hjemsøker deg i form av "Friend request".

Facebook er som en seksuelt overførbar sykdom (SOS) - den smitter alle du har vært borti.

Men jeg bruker det. Først ble jeg bare irritert over mailen som ble overfylt av "request" (OK, fylt... jeg er ikke så pop). Alt jeg gjorde på Facebook var å bekrefte at "OK, de kan gå som venner".
Men så fikk du invitasjon til en gruppe.
Så ble du poket.
Du begynner å skrive på vegger.

Jeg har kommet så langt at jeg har opprettet en gruppe.

Blogging er død, og Facebook er morderen.
Kanskje er det til det beste. De useriøse går over til sosial horing, mens de som fortsatt vil og har noe for seg som blogger, fortsetter. Bloggere som overleve et internett-år til (altså to-tre måneder) vil bli, men mange vil falle underveis.

Vil jeg bli en av dem?

08 april 2007

For den som liker gulrøtter...

I går var to venner av opphavet innom på påskemiddag.
Heldigvis for meg, kom jeg gående inn døra akkurat idet forretten var over og hovedretten skulle til å etes opp - og som den gode mor som moder'n er, hadde hun ikke hjerte til å nekte meg mat.

Etter første bordsetting gikk moder'n og fader'n ut på kjøkkenet for å fylle på mer mat, da kom det en uventet inndrømmelse fra opphavets barndomsvenn - la oss kalle han "Tor".

- Du veit, egentlig liker jeg ikke gulrøtter. En gang vi skulle spise middag etter at barna hadde blitt gamle og flytta ut, så jeg på de ihjelkokte gulrøttene foran meg og sa jeg til meg selv: nå er unga ute av redet, så hvorfor skal jeg gidde å spise dette mer nå? Det er ingen jeg skal være forbilde for lenger, så nå er det nok! Så etter den dagen, har jeg ikke spist gulrøtter hjemme.
Jeg spiser det bare sånn av og til, som nå på middagsbesøk, for høflighetsskyld, men ikke ellers.
Jeg har aldri likt gulrøtter og skjønner ikke at noen gidder å spise det.

Det er herved bevist: Ingen liker gulrøtter. Vi er bare hjernevasket av foreldre som later som det er godt. Hvorfor spiser vi det? Vel, det er vel fordi det er sunt - men nå er iallefall sannheten kommet fram!