Nå sitter jeg på rommet. Om ti minutter (eller fem) kommer gjestene. Jeg har kun på meg skjorta og sokker. Boxer er i tørketrommel... håper den blir ferdig før de første gjestene kommer... Jeg har egentlig ikke tid til dette, maten er langt fra ferdig enda, men siden jeg tross alt ikke hadde boxer...
Jaja, det var 2006, folkens! Jeg er godt fornøyd, håper du er det samme.
Måtte 2007 gi deg alt det beste.
GODT NYTT ÅR!
Kl. 4 i morgen ble det utført et mord med kaldt blod.
Det var et hensynsløst, brutalt og nøye planlagt drap.
Jaja, nå må jeg vel innse at jeg begynner å bli voksen.
Bevismateriale 1 er at jeg og resten av vennegjengen i går var på middag til mine gifte venner Jan og Rebekah.
Bevismateriale 2 er at middagen slettes ikke var grandiosa, og heller ikke ungdomens gourmet-mat, taco. Det var rett og slett tre-retters middag.
Å bli invitert på middag er voksen-saker på høyt nivå. Ca like voksent som å snakke om å pusse opp. Seriøs tre-retters er enda noen hakk over det.
Jeg begynte å bli bekymret når man under middagen hørte kommentarer som "denne sausen må være noe av det beste jeg har smakt", "nå har vi det fint, dere" og "kjønnslepper"
Ja, for vi har heldigvis ikke blitt helt voksne enda, for når middag gikk mot dessert hadde vi fått nok av voksen-tull og samtalene begynte å skeie ut. Kjønnslepper var flere ganger samtaleemne nr. 1. Når noen i tillegg begynte å si "pulebord" i stedet for "julebord", skjønte jeg at 20 heldigvis ikke er alderen å diskutere om gardinene står fint til den nye duken og andre voksensaker.
Apropo pulebord. Det er morsomt å bytte ut p mot j i alt som har med jul å gjøre.
Pulebord, pulaften, puledag, pulegave, pulekalender... særlig pulekalendere som "Pul i Skomakergata" og "Amalies pul"
Hadde også vært artig å gått rundt puletre til sangen "Glade pul", for ikke å glemme "Å pul med din glede og barnlige lyst"
Yes, jeg er ikke voksen enda.
I et desperat forsøk på å trekke tilbake lesere, skal jeg nå fortelle en skikkelig folkelig anekdote. En anekdote som er litt sånn at når sluttpoenget kommer, så ler man litt karslig og slår seg på låret mens man gjentar sluttpoenget for seg selv.
Jeg skal ikke på noen måte påstå at sluttpoenget er sånn veldig overraskende når det kommer, de fleste kunne gjettet det, men det er et godt, folkelig, koselig anekdotesluttpoeng.
Anekdoten er forøvrig helt sann og skjedde for noen dager siden.
Foreldrene mine kjører rundt med Citruen Berlingo - en skikkelig Postmann Pat-bil (bare at den er grønn).
Foreldrene mine er veldig snille, derfor hentet de meg på flyplassen da jeg kom tilbake til fedrelandet for en uke siden. Da vi forlot Gardermoen, hørte vi en merkelig lyd fra det ene hjulet. "Flapp-flapp-flapp" sa det.
Foreldrene mine er også veldig fornuftige (de kjører jo tross alt en fornuftig Postmann Pat-bil), så de tok bilen til verkstedet.
Det viste seg der at en plastdel hadde fått en bøy og lå og toutcha borti hjulet. Da fader'n kom hjem utbrøt han "Vet dere hva det eneste verktøyet mekanikeren brukte i dag var, eller?" Før vi fikk sjansen til å svare "Nei" fortsatte han "EN HÅRFØNER!" Deretter slo han seg på låret og lo. (Nei, dete var ikke sluttpoenget)
Dagen etter var moder'n ute å kjøre. Plutselig bestemte traileren foran henne å ta av til Karihaugen allikevel. Han sjekket ikke blindsonen og sendte taxien som lå ved siden av traileren ut på en spinnvill tur. Taxien snurra og snurra rett mot Postmann Pat-bilen vår, og det så ut som det ville bli en real front-mot-front. Heldigvis spant taxien litt til og endte opp med å bortimot maltraktere hele høyresida på den grønne Berlingoen.
Heldigvis ble ingen skadd, men bilen måtte jo på verksted igjen. (Nå kommer sluttpoenget, folkens!) Fader'n slo nummeret og ventet på svar i andre enden. "Hallo. Det er meg igjen. Dere trenger nok litt mer enn en hårføner nå!"
Høhøhø! Trenger nok mer enn en hårføner! Hahaha!
For tre måneder siden tok denne bloggen i realiteten et selvmord. Å slutte og oppdatere tar knekken på lesevaner og plutselig viser Statcounter grimme tall.
Vel, det var vel egentlig ikke et selvmord, men mer tre planlagte måneder i koma.
Nå har derimot Bad Bunny våknet fra bloggdvalen. Ribbe, medisterkaker og andre kaker har voldsomt med energi, og jeg er nå klar til igjen å jobbe meg oppover og prøve å få lesere tilbake.
Jeg har kanskje blitt brunere og fått en to-tre (tusen) nye inntrykk og et nytt perspektiv, men jeg er fortsatt den samme.
Så hvis du likte stilen min i september, liker du den sikkert nå også! Hvis ikke har vi vokst fra hverandre (og du er den som har vokst)
Velkommen tilbake!
Hamba kahle, Norge, betyr "Hadet Norge" oversatt fra xhosa.
De snakker xhosa i Sør-Afrika, hva har det med saken å gjøre? Jo, jeg reiser dit om litt over et døgn.
I de tre månedene jeg skal være der kommer Bad Bunny til å ta seg en permisjon.
Jeg tror ikke at Bad Bunny-stilen funker helt for de opplevelsene jeg kommer til å få.
Jeg presenterer dermed min Sør-Afrikablogg Hamba kahle, Norge.
Jeg håper familie, venner og kjente titter innom siden støtt og stadig og håper å få noen koselige kommentarer en gang i blant.
Bad Bunny er nok tilbake rundt 2007, håper dere kommer tilbake!
Men i mens: Hamba kahle, Norge!
prepost: Sjelden har en film gjort en hel nasjon så forbannet som da Forgotten Silver hadde TV-premiere i New Zealand. Filmen begynner med at Peter Jackson finner en haug gamle filmruller i naboens skjul.
Siden rulles den fantastiske historien om Colin McKenzie opp, en filmpioner og genial oppfinner som ikke bare skapte verdens første nakenfilm (noe som ga ham et halvt år i fengsel), men også fant opp lyd- og fargefilmen flere år før Hollywood. Og dessuten skapte tidenes største mesterverk – den bibelske mastodontfilmen Salome med 15.000 statister, samprodusert av mafiaen og Josef Stalin!
Med hjelp av kjendiser som Sam Neill ble megabløffen, som er så skikkelig laget at ALLE ble rundlurt, fullbyrdet – og gjorde Peter Jackson til landets mest forhatte mann.
Dette er historien om Bløffen og Sannheten.
Det var en gang en Sannhet. Sannheten var kongen, han var sjefen, han dominerte. Mye av grunnen var at det var kun Sannheten som eksisterte.
Sannheten delte med alle og var snill og god, men en dag kom Sannhetens onde bror Bløffen på besøk.
Først var det bare en snarvisitt, men etterhvert dukket Bløffen opp på døra hos Sannheten stadig oftere. Alle lo av Bløffen, og Bløffen ble populær. Alle likte Bløffen. Han ble så populær at Sannheten, sakte men sikkert, måtte vike.
Men Sannheten hadde egentlig ikke noe i mot det. Sannheten var lei av oppmerksomheten, så Sannheten oppfordret Bløffen til å fortsette, for Sannheten visste at han alltid ville vinne til slutt uansett. Sannheten brukte Bløffen som "oppvarming". Sammen ble de to et radarpar.
Når de traff nye folk, var det alltid Bløffen som presenterte seg først. Bløffen fikk reaksjoner. Bløffen vakte sympati. Etter en stund, hadde Bløffen pågått lenge nok, og Sannheten steg frem. Folk ble da ofte sinte på Bløffen, men siden Sannheten og Bløffen var sammen om det, ble Bløffen godtatt.
Practical jokes er morsomt, og for de som leste forrige post: Jeg dro en Peter Jackson.
Javisst har jeg et solid arr på kassa, men det er en skalpell og ikke en kjøkkenkniv som har skylda. Historien jeg fortalte i går har gått sin seiersgang i festlige lag mang en gang.
Historien i forrige post (Bløffen) ble først servert av min bror. Sannheten er selvsagt at jeg ble operert for en medfødt hjertefeil da jeg var åtte år gammel.
Men det er alltid morsomt å fortelle Bløffen først, for når jeg drar opp genseren, hvem tør da si "Saklig at det er broren din som har gjort det der!" når jeg har servert den tårevåte, dramatiske Bløffen - for tenk om det var sant... Ingen tør tvile på det.
Men som historien over nevnte - Sannheten kommer alltid frem til slutt.
PS: Jeg har glemt å fortelle Sannheten noen ganger... alltid morsomt hvis de treffer broder'n... ;)
På hjemmesiden til Kristin er jeg linket til på denne måten:
"Åsmund har et kult arr."
Tine har i et kommentatorfelt kommentert:
"Kan du legge ut et bilde av arret som Kristin reklamerer for? Jeg er så forferdelig nysgjerrig..."
Vel, mer overtalelse skal det ikke til...
You asked for it, here it is!
I årboka fra folkehøyskolen står følgende å lese om undertegnede:
"Åsmund er både lett og kjekk å bli kjent med. Dessverre har han nok blitt mest kjent for den sinnsyke snorkinga. Åsmund snorker så sementen i veggene på Midttun (internatet) preller av." - det var kanskje ikke tilfeldig at jeg halve året delte rom med en døv person.
Ja, jeg snorker! Jeg snorker helt sinnsykt høyt også. Jeg har blitt sammenliknet med aggregat, skrutresker, jernbane, trykkluftbor og det som værre er.
På en leir skulle en kamerat, inn i teltet vårt for å hente noe mens jeg sov. Jeg snorka (som vanlig) og før han forlot teltet han oppholdt seg i, sa han: "Ønsk meg lykke til! Jeg får bare huske å gå inn i teltet på utpust så jeg ikke forsvinner i dragsuget!"
Da ei venninne var på stjerneobservatoriet, søkte hun om navnet sitt var et himmellegme. Det var visst en "planetarisk tåke", men hvis jeg i det hele tatt har noe galaktisk oppkalt etter meg, må det være et svart hull...
Leir er alltid trivelig det, men det er en del jeg har begynt å venne meg til. En av dem er at enkelte fornuftige venner har begynt å ta med seg ørepropper til nettene.
Da jeg våknet etter den første natta en påskeleir, var noe av det første jeg så at Pål (en ikke så fornuftig venn - til tross for titalls turer med meg) hadde snudd seg 180 grader så beina hans lå ved siden av hodet mitt, og det første jeg hørte var fra en som sov i andre enden av klasserommet: "seriøst... du har ikke vurdert sånn operasjon, 'a?"
Det går gjetord om snorkinga mi. Folk står opp midt på natten og går til hytta jeg sover i, kun for å høre hvor ille det faktisk er. Snorkinga kan ikke sammenliknes og ingen klarer å etterlikne den hverken i våken eller sovende tilstand.
Noen foreslo engang at jeg burde kalle det hele for kunst og få statstøttet leilighet i sentrum som folk kunne oppsøke når jeg sov for å høre meg snorke. Når det gjelder snorking er jeg rett og slett kongen.
Noe av det særeste jeg vet om snorkinga mi er at den er av flere beskrevet som "urytmisk"... Urytmisk?!? What? Hvordan kan man snorke urytmisk? Også jeg, da? Tidligere trommis og skriver ofte på tastaturet i takt med musikken.
Enkelte dataspill kan jeg ikke spille med musikk til fordi det blir urytmisk å trykke på "skyt" eller "sving"-knappen akkurat da! Det kan hende at den urytmiske snorkinga må veie opp for den overdrevne rytmen ellers. Skape en slags balansegang eller noe...
Vel, uansett... jeg snorker, og denne snorkinga har resultert i mange forskjellige vekkemetoder. Jeg har blitt slått (og har slått tilbake, rett i nesa på en fyr), sparket, forsøkt kvelt og en gang våknet jeg med vondt i hodet og en stor, tung sko liggende kun centimeter fra hodet mitt. Samtidig var det en på andre siden av klasserommet som manglet sine sko...
De fleste har gitt opp å få bukt på snorkinga mi, men noe har gitt resultater. Øystein, Jan og Pål er tre av de jeg har overnattet mye med, og Øystein klarte en gang å finne oppskriften på hvordan man kveler sagverket i ganen min. Et eksempel å følge.
Øystein: (sint i stemmen) Åsmund!
Meg: (helt i en planetarisk tåke) øh? hva er det?
Øystein: Du vet hva det gjelder!
Alltid morsomt å våkne på en søndag og oppdage at du har fått melding i løpet av natta. I 99% av tilfellene er det fyllemelding. Den ytterlige 1% er det som regel noe alvorlig, og da er det ikke morsomt...
Uansett, i kveld i åtte-tiden fikk jeg melding (nei, det er ikke så stort for meg at hver gang jeg får melding må jeg blogge om det) av en kompis: "Nå har jeg lyst på smultringer igjen!!"
Jeg har aldri fått melding om at han har lyst på smultringer før, så ble litt forvirra over ordet "igjen" - men det hele henger sammen med en fyllemelding jeg fikk noen måneder tilbake: "Fuck, nå fikk jeg lyst på vafler"
Smultring, vafler... poteto, potato...
******************
Våget meg til å snakke med noen fra folkehøyskolen i dag. De gikk på musikklinja, og dermed måtte jeg nesten ta den eneste musiker-vitsen jeg kan:
Hvordan vet du at det er trommisen som banker på døra?
- Han øker!!!
*********************
Hårvekst er en spennende sak... Julia (ei CFCer) og jeg har utviklet en teori nå om hårvekst.
Det begynte med spørsmålet om hvorfor syd-europeiske menn er mer hårete på kroppen en nordiske - som rent klimamessig burde ha mere hår.
Anyways: Samtalen tok krinklete kroker og vinklete digresjoner og vi endte opp med en teori som vil forbløffe verden!
Teorien går ut på at menn er naturlige kommunister, og kvinner er naturlige kapitalister. Beviset ligger i håret.
Menn får nemlig mye mer jevn fordeling av "godene", mens kvinner prøver å konsentrere mest mulig et sted, og vil bli kvitt alt det andre.
*********************
Tror jeg må kutte ned på fotballen... i de sene nattestider der jeg normalt sett pleier å snorke så malingen flasser av veggene, hadde jeg istedet i følge fru Bunny (som Iversen døpte min kjære) ropt ut: "UT med pakket! UT med pakket!" - kan det ha sammenheng med at jeg drømte at jeg var nr. 13 på Enga?
Anyways: Enga trengte ingen 13. mann i kveld. 5-1 er fine tall :)
Og når vi er først inne på fotball - ta en titt på denne:
Ha en fin uke!
- og er det flere enn meg som fortsatt har lyst på vafler?
I dag, kjære barn; i dag skal vi snakke om alfabetet, eller rettere sagt, det norske alfabetet.
Vi har alt for mange bokstaver. Det engelske alfabetet har 26, vi har 29. Enkel matte tilsier at det er tre bokstaver for mange, men bokstavene er ikke Æ, Ø og Å.
Dette er særegne, norske bokstaver som er en like stor del av norsk tradisjon som lutefisk, binders og bunad.
Nei, jeg snakker om bokstavene vi ikke bruker, Z og Q - og jeg snakker om en bokstav mange vil se på som vesentlig for det norske språket.
H.
Men, vi trenger ikke H.
Vi klarer oss fint foruten bokstaven H.
Jeg vet du nå tenker "for en dust! Selvsagt må man ha H!"
Nei! Du trenger ikke H - iallefall ikke muntlig.
Min erfaring er at alle H-er er, eller kan med enkelhet gjøres til, en stum bokstav.
"'ei!" Funker like bra som "Hei" Går du bortover gata og roper "'ei!", vil alle oppfatte hva du faktisk roper.
Det er jo et velkjent faktum blant alle som har studert litt om språk, at språket alltid forenkler seg. Man går alltid etter snarveier, man slår sammen bokstaver og trekker ord sammen. Man gjør språket kort og presist.
Å avskaffe H-en er et radikalt, men nødvendig trekk for å utvikle språket videre!
Prøv å si bokstaven A.
"A"
Prøv nå å si bokstaven H.
"Hå"
Legg merke til hvor bokstaven A blir uttalt, og hvor bokstaven H blir uttalt.
A-en kommer fra langt oppe i ganen, og trenger minimalt med luft for å bli uttalt.
H-en kommer fra dypt nede i magen, og krever mye mer luft.
Bokstaven H er rett og slett slitsom i lengden.
Prøv nå å si:
"Alla-alla-alla-alla-alla-alla-alla-alla"
si så:
"Halla-halla-halla-halla-halla-halla-halla" med vekt på å uttale H-en.
Du kan si "Alla" mye lenger...
Å kutte vekk H-en er derfor helt naturlig for å få et mer effektivt og mindre slitsomt språk.
Men, vi du nå si: Hva med alle ordene som har H i seg? Hva med "Halla Håvard! Har du hatt et herlig halvår hjemme?
Ikkeno problem! H kan alltid bli stum!
"'alla 'åvard! 'ar du 'att et 'erlig 'alvår 'jemme?"
H-en er en unødvendig, tidkrevende, luftkrevende, slitsom bokstav og uttale og all logikk tilsier derfor at den må avskaffes fra alfabetet.
Ellers kan du bare dra til 'elvete!
Sitat "van Gamsten":
- Klarer vi tre poeng mot Moldova, er det nesten umulig å ha fått en bedre start på kvelifiseringen.
*klapp klapp klapp*
Et ord. Et ord mindre, og Gamsten hadde ikke fremstått som den komplette idioten han er.
Faktum er at dersom Norge vinner mot Moldova har vi seks poeng.
Det meste vi kan få på to kamper er seks poeng.
Skal jeg gjenta sitatet? Ja:
- Klarer vi tre poeng mot Moldova, er det nesten umulig å ha fått en bedre start på kvelifiseringen.
Forklar meg nå, van Gamsten. Hvordan er det bedre å få en bedre start enn seks av seks poeng?
Nå var jeg så forbanna at da jeg skulle skrive brukernavnet her på blogspot skrev jeg "blogger.com"
derretter skrev jeg det vanlige brukernavnet mitt feil.
Deretter skrev jeg passordet feil.
Jeg fikk logga inn og oppdaget at jeg var så eitrandes forbanna at jeg skrev "derretter" med liten d og to r-er.
Jeg sliter med grammatikken fordi jeg skjelver på fingrene av harme.
Det hjalp ikke at jeg var irritert. Irritert på Nicholai Cleve Broch som ødela sin egen prestasjon i Uro ved å høres ut som han lo da han skulle gråte.
Irritert over at Stefan Faldbakken ødela filmen ved å la filmen bli en halvtime for lang.
Så leste jeg at Gashi var solgt.
Ikke bare solgt, men til Brann....
Akkurat nå ønsker jeg Gashi til Brann - den evige brannen.
Farvel Judas.
Det finnes mange pålegg jeg ikke orker tanken på.
Av og til har jeg kanskje ikke smakt på pålegget i det hele tatt eller jeg har ikke smakt det siden barnehagen.
Allikevel liker jeg det ikke. Det vet jeg at jeg ikke gjør.
Hvorfor er det slik?
Pålegg jeg ikke liker kan deles inn i fem kategorier:
1) Barnehage-traume-pålegg:
Du er fire år og moren din har smørt matpakke (her burde jeg vel rent politisk korrekt sagt "en av foreldrene", men jeg tviholder på de gamle kjønnsrollene)
... som sagt; moren din har smørt matpakke.
Du tar en bit av skiven med kaviar, og du treffer asfalten med et smell. Virkeligheten slår deg i trynet med balltre for første gang. Uskyldens første frø er plantet.
Moren din - hun som alltid er der for deg - prøver å drepe deg med et eller annet ekkelt på brødskiva. Hva skjedde med syltetøyet? Hvor er brunosten? Hva er det rosa greiene der?
Når du i tillegg får vite at det er fiskeegg og kjempesunt begynner du å tenke hvor psykopatisk din mor er...
Jeg hadde også en annen opplevelse med dette. Familien var på middagsbesøk og fikk aspargessuppe til forrett. Min storebror sa at man må svelge aspargesene hele, og jeg slukte det (bokstavelig og i tolket forstand)
Aspargesen gled ned spiserøret, før den plutsellig ble skutt ut igjen som en antiluftværnsrakett. Siden har jeg alltid fått brekninger av aspargessuppe.
Back to the case: Jeg spiser fortsatt ikke kaviar, men jeg smakte også øl da jeg var liten, men det har jeg ingen ting i mot nå...
2) Uspiselig-navn-pålegg:
Smak på ordet leverpostei.
Leverpostei.
Sulten? Nei takk, helst ikke. Før i fjor hadde jeg aldri spist leverpostei av fri vilje. I fjor tok jeg en sjanse - hva fikk jeg vite? Det er jo kjempegodt!
Navnet leverpostei gjorde meg et valg fattigere når jeg skulle lage meg en skive i atten år!
3) Dårlig-konsept-pålegg:
Jeg liker makrell. Jeg liker tomat. Jeg tviler på at jeg liker makrell i tomat.
Hvorfor vet jeg ikke det? Jeg har ikke prøvd!
Tanken, konseptet og lukta har holdt meg unna makrell i tomat i hele min livsalder. All logikk tilsier at jeg kommer til å like det, men jeg kommer aldri til å smake.
Som en digresjon kan jeg nevne at på den andre siden av skalaen finner vi banos. Blanding av sjokolade og banan. Høres godt ut, smaker forferdelig.
4) Ser-ekkelt-ut-pålegg:
Både kaviar og makrell i tomat faller nok i denne kategorien, men jeg må trekke frem et eksempel til.
Prim.
I går så jeg en full skål med prim. Det ser virkelig mer ut som noe helt annet. Det ser rett og slett ut som kroppen har resirkulert et måltid.
Jeg skal aldri spise prim.
... eller appelsinmarmelade.
5) Smake-vondt-pålegg:
Dette sier seg selv, men jeg har ingen eksempler siden alt jeg kan huske å ha hatt på skiva har vært godt...
PS: Visste du at HaPå ikke er et ordspill på hva jeg skal ha på brødskiva, men en forkortelse for Hamar Pålegg...
VG har måttet kutte i bemanningen, blant annet blir fakta- og tekstkontrollavdelingen halvert.
Samtidig har Bjørn Benkow blitt ansatt som ny journalist.
Hei alle sammen! Denne posen er skrevet i webdings som en utfordring til deres mentale krefter.
Alle som skjønner hva jeg har skrevet har bevist seg selv verdige en premie. For å bevise at du har skjønt det, må du skrive følgende i kommentarfeltet:
"Pepperkakemannen står på bakken og prøver å komme opp i jordbærtreet"
Når posen er full er jeg forventningsfull.
Når posen er tom er det jeg som er full.
Nå var ikke posen min så veldig full i går, men det ble en liten fest. Var først på en "opp-mot-30-fest", men folk som sitter i sirkler og snakker og ikke klarer å få plass til to-tre til i samtalen synes ikke jeg er så veldig morsomt.
Det ble derfor til at jeg fikk med meg Åshild - min reisepartner til Sør-Afrika, til en fest av et annet kaliber.
Det var kø for å komme inn. Halvparten ble kastet ut etterhvert fordi det var for mange. Man måtte gå i en slalomløype som Aamot hadde hektet i tredje port på, men best av alt - det var en privat fest hos to av mine aller beste venner.
Anyways: Åshild og jeg hadde klart å komme oss inn og fikk slappet av litt.
Etterhvert var det litt bråk i stua. Det var en fyr som ble sur fordi han ikke fikk ha amstaffen sin i huset. (forståelig nok) Han ble bedt om å "parkere" bikkja på utsiden, noe han ikke likte noe særlig. Fyren var veldig høy, og minst like bred. (og jeg håper han ikke leser blogger)
Vel, så sto vi ved inngangen og noen kom til meg og lurte på hva som skjedde. Jeg forklarte at "jo, han fyren er litt sur fordi bikkja hans ikke får være i huset"
Plutselig står kompisen til amstaff-eieren der og roper på kompisen på urdu eller noe slikt.
Jeg prøver å smyge meg unna, men blir holdt igjen. Pulsen stiger.
Kompisen med bikkja begynner å spørre om jeg har sagt noe dritt om han eller bikkja - hvorpå jeg svarer som sant er "nei"
"Nei" var tydeligvis ikke et akseptert svar. Jeg blir ikke trodd, kanskje pga kompisen som fortsatt snakker urdu.
Videre blir jeg blir dytta inn i et hjørne og kompisen med bikkja står og roper i trynet på meg "har du no dritt å si, så si det i trynet mitt"
Jeg ser blodet pumpes gjennom blodårene som utvider seg. Svettedråpene på panna hans pipler ut en gyllen halvcentimeter unna nesa mi. Jeg bestemmer meg for å ikke si noe dritt - iallefall ikke i trynet hans.
Han fortsetter "sa du noe dritt om meg eller hunden?"
Pulsen min øker til "red alert"
Jeg står med begge hendene i været og sier så rolig som overhodet mulig "nei, jeg har ikke sagt noe om deg eller hunden din" Hver bokstav blir formet med munnen for å være sikker på at jeg ikke forsnakker meg. Jeg venter på et "Glascow kiss" mens jeg lurer på hvordan i helvete jeg havnet i denne situasjonen. Hjertet er så langt opp i halsen at det nesten er i veien for tunga. Jeg håper at et eventuelt slag ikke kommer i ansiktet.
Til slutt kom heldigvis antiklimakset i historien, for omtrent nå dukket det opp flere personer og noen gikk mellom. Jeg smyger meg vekk så stille jeg kan. Strømpelesseflukten ender på kjøkkenet hvor en flaske tyrker står taktisk plassert. To gode slurker og pulsen sank helt ned til "kritisk"
Og jeg som trodde at folk som ble banka opp på fest har gjort seg fortjent til det...
Dette kunne vært en fantastisk bloggpost, kanskje min beste noensinne.
Det kunne vært en post om smerte og angst, om depresjoner og skjelving i et hjørne i hvit genser med lange ermer.
Det kunne vært en blogg med sammenlikninger og metaforer og andre virkemidler som ville tatt pusten av litteraturanalytikere, bokkritikere og psykologer med traumer som spesialitet.
Men det er ikke 1962.
Vi skriver 2006 og vaksine for å komme seg til Sør-Afrika settes ikke i ryggens nederste deler. Skrekkhistorier om vaksiner som må drikkes og smaker som bananmilkshake, blodpudding og fylt kamel i fordøyd og oppkastet tilstand tilhører mindre siviliserte land enn Afrikas tupp og rykter om tosifret antall sprøyter har omtrent like mye sannhet i seg som tysk ukebladers historier om det norske kongehuset.
Jeg hadde ikke engang den frykten som en kollektiv utpsyking før vaksinering medfører på barneskolen gir.
To usle sprøyter, en i hver skulder, var alt jeg skulle ha. Kanskje like greit, men jeg ble fratatt muligheten til å skrive tidenes bloggpost.
Det er enkelte ting man burde unngå på tur i Marka:
Ikke det at jeg gjorde noen av disse tabbene...
Skoene er knytt, sekken er pakket og friluftslua mi (bestemorsstrikka med øreklaffer - har litt samme følelser for den som Jayne har for lua si...) er på plass - jeg hører Marka med stor M - og ikke minst a-ending - kaller. (I programmet står det "Tur i marken". Programmet er skrevet av en bergenser og jeg har siden den gang konsekvent kalt Fløyen for fløya)
Så om ca et kvarter skal jeg ut i Marka. Hva vi skal vet jeg ikke, men vi skal ikke ha med mobiltelefon, klokke eller noe annet som kan minne om sivilisasjonen...
Instruktørene våre sier at det er bra at vi ikke vet noe og at det er meningen og jeg som til tider lever under mottoet "Ignoranse is bliss" gleder meg.
Javel, regnet kommer til å renne i jevne strømmer til vi kommer tilbake på torsdag engang, men det plager meg ikke. Et år på vestlandet har lært meg å ikke klage på været, men heller tilpasse meg.
Hvem vet hvem jeg er når jeg kommer tilbake - eller hva...
Jaja, så var det slutt som tenåring. 20 år er ny personlig rekord for min del. Som dere ser, føyer jeg meg inn i rekken av en del store menn. Mitt kall i livet blir nok å male skumle bilder av diktatorer og tjene masse penger på å skyte fotballer på dem.
Men, 20 er halvveis til førti, og det faktum at jeg nå for alvor regnes som voksen er tungt å svelge.
Men som Marcus (grattis med dagen, Solberg) så fint sa det: "Som voksne er det vårt ansvar å være tullete og fjasete på betydelig mer utspekulerte måter."
I går var jeg i mitt tredje bryllup på tre uker.
Brudeparet hadde jeg tidligere truffet i ca tre timer - dette var heldigvis tre timer mer enn min bordame på venstre side, Lise.
Brudeparet hadde invitert en del nieser og nevøer og liknende som kan kategoriseres under klassen "småunger", noe som resulterte i en strålende forretningsidé hos Lise og meg.
Idéen: SFO - Selskaps Fritidsordningen.
Konseptet er at mens har du et "voksenselskap" med et mindretall småfolk og med intensjon om å sitte lenge å spise, tale og synge, så passer vi barna i samme bygg. Dermed får barna mulighet å være med på festen, uten at de blir plagsomme og finner ut at glass er morsomme å kaste i veggen, midt under brudens tale.
Selsagt er opplegget skreddersydd for selskapet.
I bryllup vil SFOs ledere sørge for at barna leker "familie", i store bursdagsfeiringer kan vi leke barnebursdagsleker som flasketuten peker på, og i begravelser vil vi sørge for å ha gravemaskiner barna kan leke i en sandkasse med.
Bestill nå!
"Fotball handler ikke om liv og død, det er mye viktigere enn som så."
Jeg snakket i dag med en fyr som må ha hatt det som livsmotto. Han har vært singel i fire år nå på grunn av en fotballkamp.
Det var, som sagt fire år siden. Vår fotballglade venn skulle på avskjedsmiddag med dama. Hun skulle avgårde på folkehøyskole. Telefonen ringer, og det er en kompis som spør om vår venn vil være med til Sogndal for å se saftkokerne prøve seg mot Engas tapre soldater.
Kort tid senere har vår venn sin kjære på tråden og forteller om sine planer. sSvaret var kort og presist "Ja, du får ha det fint da."
Vi menn er ikke verdens beste til å tolke signaler, men i ettertid har vår venn skjønt at der og da ble han dumpa. Da jeg spurte hvordan han følte det, svarte han "Topp! Enga vant jo 2-0!"
Når vi er inne på saken.
Faren til en kompis av meg kom ikke til fødselen fordi det var VM-finale... Min kompis har i ettertid sagt at han hadde glatt gjort det samme.
Og til slutt et bevis på at fotball handler om mer enn liv og død:
Fetteren til en kamerat av meg er ihuga United-supporter (Glory, glory!) og var på fotballferie i London.
Dette var på den tiden Chelsa var et møkkalag uten rubler og David Seaman var Arsenals siste skanse.
Som sagt - her skulle man se fotball, og i mangel på andre kamper, ble det Arsenal mot et eller annet lag.
Plassene de fikk var i svingen midt i Gunners-land, til stor ergelse for vår venn, men han hadde en plan.
Litt ut i annen omgang reiser han seg, kaster av seg jakken og åpenbarer United-drakta. Deretter begynner han å synge:
"If you all hate David Seaman - clap your hands!"
Kort tid etter var han på plass i Highburys fyllearrest for å se resten av kampen uten å risikere liv og lemmer.
Søndag er det Enga-Brann, og jeg bor på rom med en bergenser - dette lover godt!
Det er bevist, slutt å diskutere!
Jeg har i sommer jobbet på en såkalt omsorgsbolig for ungdom med psykiske problemer (autisme, AD/HD, Downs og diverse annet) - man kan vel se på det som en slags støttekontakt+++
En helt super jobb hvor arbeidsoppgavene kan variere fra å sitte i åtte timer og snakke med brukere og ansatte til å dra på stranda og bade eller spille en runde bowling.
Men til saken:
Alle brukerne liker danseband. Alle brukere liker DDE. Alle brukere synes Crazy Frog er morsomt. Alle.
En kamerat forteller om samme fenomen på den omsorgsboligen han jobber og en annen kamerat som er støttekontakt har som primæroppgave å ta med brukeren sin på dansebandkonserter rundt om i regionen.
La meg fortelle dere om bakgrunnen for danseband.
I 1958 var den en mann som het Kaare-André, han skrev den første dansebandlåta, De Väkra Tjejer På Campingplassen Med Ögne Som Diamanter. Hvis man hører på den i dag vil den ikke vekke stor oppsikt, men på den tiden var låta revelusjonerende. Det var et friskt pust. Teksten var frekk og morsom men samtidig dyp, vakker og med en ekte lengsel i seg.
Kort tid etter hiten ble Kaare-André drept av en løpst handlevogn, og i testamentet forbød han noen å noensinne spille låta igjen og alle kopier skulle bli brent.
Som et resultat prøvde flere band å kopiere denne sangen, men ingen husket nøyaktig hvordan den var. De brukte de samme akkordene, og sangene handlet om väkre tjejer, campingplasser eller ögne som diamanter.
Jo lenger det er siden noen hørte den orginale dansebandslåta, jo mindre av tekst og melodi husker man, noe som fører til stadig dårigere og dårligere låter.
Det sies også at den dagen noen klarer å kopiere Kaare-Andrés hit, vil verden gå over i en daneband-bølge. Britney, U2, Metallica, Snoop Dog - ja alle - vil bli smittet av dansbandeffekten og alle vil lage dansbandlåter.
Det hele vil ende i kaos og en ramponert og skjendet musikkindustri.
Kort sagt: Har du hørt en dansebandlåt, har du hørt alle.
Allikevel selger danseband som hakka møkk. (skjønner aldri helt det utrykket - jeg ville aldri kjøpt hakka møkk)
Vi har følgende kategorier dansebanddiggere:
1) Bønder
2) Trøndere
3) Downs-pasienter, autisister og liknende
4) Gamlinger
Det er en helt klar sammenheng mellom enkel musikk og enkle mennesker.
Unntaket er de eldre som er så svakhørte og demente at man kunne satt på hva som helst, men siden bensinstasjonen er den eneste butikken de våger seg inn som selger musikk i, og bensinstasjoner tilfeldigvis er hoveddistributør av danseband, sier det seg selv at danseband blir eldrehjemslageren.
Den dagen det kreves et snitt på over 3 fra ungdomsskolen for å kjøpe musikk, vil danseband, trønderrockere samt hip-hop forsvinne fra verden.
Gud, la det skje!
Mirror, mirror on the wall - who's the baddest of them all?
Det er en generell oppfattelse at kaniner er snille dyr, og det kan nok stort sett stemme. De er kosete, søte, snille og myke og det slemmeste de er kjent for er å "humpe som kaniner"
Helt uskyldige vesner altså... eller?
Filmer har vist denne påstanden feil. Det finnes så mange onde kaniner, at det ikke kan være kun unntak som bekrefter regelen - nei, det beviser nok heller at kaniner er onde dyr.
Men hvilken mytisk / filmviste kanin er den ondeste? Svaret får du her!
"Bad Bunny" 
Den store, blå kaninen fra Donnie Darko spår verdens ende, kommanderer Donnie til hærverk og skaper kaos i sinnet til både Donnie og filmpublikummet. Allikevel, er han ond? Han sier selv "I can do anything I want." - noe som er en anelse skummelt. Du vil ikke at en to meter høy kanin vil gå rundt og gjøre hva han vil... Men som sagt, er han ond? Jeg vil påstå nei, men skummel nok til 17 mareritt. Se filmen og døm selv!Til deg som så en syklist med en flaske rødvin i den ene hånda i skogen mellom Tårnåsen og Prinsdal mens han ropte "Vibraaaa-tooooor!"
- Nei, jeg var ikke full.
Jeg var bare på vei hjem fra jobb. Vinflasken vant jeg på jobbens vinlotteri og du hadde også skreket "Vibrator!" dersom du hadde hørt på Black Debbaths Om Bruken av Tabuord I Det Norske Språk på iPod...
Øl er godtBegge de utvalgte reklamene her står han for både regi og manus til.
Dette er to reklamer som hadde vunnet gullruten den dag i dag. Gå inn på Filmarkivet og finn dem ved å velge "Filmene" deretter "Reklame"
Jeg ble kalt en idiot i dag.
Du kjenner scenarioet; en person gjør eller sier noe han absulitt ikke burde sagt eller gjort - ikke noe ekstremt så folk reagerer ovenfor personen, men noe ekstremt nok til at man himler med øynene, ser oppgitt bort på andre og nikker med steinansikt i bekreftelse at de synes det er like idiotisk. De modigste drister seg til å mumle "idiot"
Da jeg syklet mellom to personer på et smalt fortau i går fikk jeg vite hvprdan det er å være den som ble kalt idiot. Det svir fortsatt...
Jeg synes jeg er en allright fyr, og hvis jeg skulle bli drept og mine nærmeste ble spurt av politiet om de visste om jeg hadde noen fiender, tror jeg de hadde svart "nei, han var godt likt hos alle"
Men så blir jeg kalt en idiot...
Jaja, jeg har gjort noen idiotiske ting i det siste, blant annet klarte jeg å låse inn bilnøklene til en kompis på mandag, og gårsdagen er et kapittel for seg selv.
Det begynte med at jeg skulle klippe meg. Jeg slang meg på sykkelen og kjørte ned mot frisøren.
Ganske kjapt kjente jeg at beina mine var våte av svette og det ble ganske klamt uten sokker.
Deretter ble jeg faktisk kalt en idiot da jeg syklet mellom to personer.
Jeg satset på å få en frisørtime med en gang, men da jeg ankom frisørsalongen fikk jeg vite at jeg måtte vente i halvannen time.
Jeg bestemte meg da for å sykle en tur.
Halvannen time etterpå tok jeg plass i frisørstolen.
Jeg hater å bli klippet hos frisør. Jeg trives rett og slett ikke med det. Kall det gjerne fobi. På seks år har jeg vært hos frisøren en gang. Totalt fremmede skal angripe deg med saks - mot betaling!
Men der satt jeg, tvunget av tre bryllup på like mange lørdager.
Jeg var jo selvsagt varm, jeg hadde tross alt syklet i halvannen time i 30 grader, og en naturlig reaksjon fra kroppen er svette.
Lokalet var varmt og lufta sto stille. At jeg i tillegg fikk på frisørkappen som blir holdt på plass av frisørprestekragen hjalp ikke på overopphetingen av kroppen min.
Jeg kjente en dråpe - og en til. I nakken, i panna, på kinnet, på nesa. Jeg kjente smaken av salt.
Hendene var trygt plassert under kappen og jeg kunne ikke ta de frem i hytt og pine for å tørke svetten. Dessuten hjalp det ikke, for hendene var like våte.
Etter kort tid sprutet frisøren meg ned med kaldt vann.
Det var veldig deilig med en gang, før jeg da kjente hvor varm jeg faktisk var på resten av kroppen - og kroppen svarte med en ny dose svette.
En våt og forferdelig halvtime senere - yttligere forverret av at jeg fikk høre Paris Hiltons nye singel på radio - var frisøren ferdig med sitt verk.
Jeg betalte og gikk ut av salongen med masse småhår klistret fast i svetten i ansiktet mitt.
Selve sveisen var slik at jeg like gjerne kunne meldt meg i militæret for å få samme klippen, men gratis og jeg tror det blir yttligere seks år til neste besøk hos frisøren.
Til alle som gikk forbi Oppegård kirke i går kveld - nei det spøker ikke. Den er heller ikke okkupert av nynazister, blitzere, husløse, kunstnere eller rockere. Det er heller ikke djevelen himself som har tatt bolig der.
Jeg tror dette er første gang et trommesett har blitt brukt i den lille kirken fra 1600-tallet bortsett fra den gangen en dristig kirkegjenger i 1962, inspirert av jazzens rytmer tammet litt til orgelet under salmesangen.
Han ble hengt i den majestetiske eika rett utenfor.
Jeg tror dette er første gang en elektrisk gitar har blitt traktert siden Hans Nielsen Hauge ble arrestert i 1811.
Jeg tror aldri orgelet er spilt som det ble spilt i går siden organisten kom rett fra rave-party full av amfetamin og E dengang rave var kult på 90-tallet en gang.
Det er alltid morsomt å rocke i kirker.
Deretter spiste vi kebab, og apropos kebab:
Ja, det hender jeg bestiller kebaben min sterk, men jeg foretrekker den såkalte "medium+"
Jeg liker at det svir litt i halsen og foretrekker nok maten min hakket sterkere enn Ola Nordmann liker den.
Derfor ser jeg ikke på meg selv som en pingle.
Allikevel går jeg ikke rundt og dunker folk som bestiller mild/medium i skulderen og kaster ut en liten: "pingle" som jeg kanskje ellers hadde gjort.
Det finnes nemlig to slags sterk kebab; hviting-sterk og pakkis-sterk.
Alle nordmenn som bestiller kebab får hviting-sterk, noe som kanskje tilsvarer "medium" i pakkis-rangeringen.
Jeg kjenner en fyr som får en pakistansk kompis til å kjøpe kebab til han for å få sterk nok kebab. Ingen kebab-selger gir full guffe til en hviting. Vi må innse det - vi er pingler.
Apropos kebab... tror jeg skal ta en liten tyvlyttet-parodi:
Norsk ungdom 3 på natta på et gatekjøkken ved Youngstorget: (slenger 200-lapp i disken) Lag den største, sterkeste kebaben du noen sinne har laget!
Det kaller jeg baller!
"I have a dream" begynner en nokså kjent tale.
En mindre kjent tale begynner på samme måte og ble starten på noe stort (om enn ikke så stort som rasekampen i USA...)
Det hele begynte med en drøm.
Jeg vet ikke hvordan den begynte, men plutselig sto jeg med en lapp i hånden. Bokstavene var dårlige (typiske 1.klasse) blokkbokstaver i forskjellige farger, og det sto noe som: "Hei! Nå må vi snart spise pannekaker. Minst 10-15 hver! Hilsen Kristin"
Først skjønte jeg ikke hvem denne Kristin var, men så la jeg ned arket, og der sto Veronika og sa: "Det er jo Kristin"
Fra det øyeblikket husker jeg ikke mer av drømmen.Vel, på en eller annen måte fikk Kristin vite om dette og hjulene begynte og spinne. Det resulterte i pannakakaparty hos Kristin.
Min enkle drøm resulterte i en sammenkomst for rundt 10 stykker. Jeg kan ikke annet enn å kjenne stolhet for mine egne drømmer (selv om William oppfordret meg til å ta mindre LSD...)
På dagen et år senere var mange gamle, og noen nye fjes på plass i min ringe bolig til en gjentagelse av suksessen. Det begynner å likne på en tradisjon når man klarer å samle såpass mange i aldersgruppa rundt 20 til en pannekakefest - midt i fellesferien
At kvelden skulle bli en så stor suksess i år igjen var ingen garanti når det var jeg som arrangerte. En halvtime før det hele skulle begynne, ringte jeg Kristin og hørte hvor i verden hun var - da var hun hos meg. Jeg var et kvarter i bil unna.
Siden jeg har vært alene hjemme en stund var kjøleskapet nokså tomt, og jeg ba Kristin skaffe noen egg, litt melk og blåbærsyltetøy - noe som fikk Kristin til å bryte ut: "Er det noe du i det hele tatt har?" "Jo, jeg har mel" svarte undertegnede.
Det var bare en halv sannhet. Jovisst hadde jeg mel - men ikke nok. Runde to fikk dermed en merkelig havregrøt-liknende smak etter å ha brukt sammalt mel.
Og en ulykke kommer sjelden alene, heter det...
Mens det var på sitt mest hektiske med steking, spising og servering skjer følgende:
1) Kristin velter en halv liter blåbærsyltetøy utover bordet.
2) To nye gjester kommer
3) To rykene varme pannekaker er ferdig
4) Undertegnede serverer seg selv
5) Undertegnede er så satt ut av alt som skjedde at sukkeret som skulle på pannekaken, havner i blåbærsyltetøyet (som da er skuflet med skje tilbake i boksen)
Etter det gikk det roligere for seg, og det var en fin kveld, og jeg er stolt over at det hele begynte med en drøm.
Det er merklig hvordan livet har sine egne små triks til å sparke sin eier i ræva. Av og til får man følelsen om at Murphy's lov er loven for deg. Ja, det kan være små hverdagssituasjoner, men det er typisk at det skjer på desidert feil tid til feil sted.
Det er mange eksempler på slike spark i baken fra livet:
Men det slutter ikke der. Livet har et ess ventende i ermet....
...for er det ikke merkelig at det desto mer irriterende en sang er, desto bedre fester den seg på hjernen.
Har du noen gang hatt en kul sang på hjernen? Da kan du regne deg selv som heldig. Jeg har selv hatt det en gang, og jeg tror jeg da forsto hva buddhister mener med tilstanden nirvana.
Men hvorfor er det de irriterende låtende som setter seg? De sniker seg inn i hjernebarken med sine enkle melodier, simple tekster og steinalderske rytmer.
Det er noe hypnotisk over dem - noe hjernevaskende.
Det er vansklig å finne noen bedre forklaring enn nettopp hjernevasking. Hvordan ellers kan man forklare at jeg har flerfoldige ganger har nynnet på en eller fler av følgende sanger: Hit Me Baby One More Time, Crazy Frog, Dragos Tin Tei, Barbie Girl, Det går likar no, Macarena, Dr. Jones, Life is Life, The Ketchup Song osv, osv.
Det værste med slike sanger, er allikevel hvor lett det er å få dem på hjernen for andre, tredje og fjerde gang.
Har du f.eks hatt Vengaboys' "Boom, Boom, Boom, Boom" på hjernen en gang, så holder det å få høre "Boom" - så er du i gang igjen...
It'll never let go.
Jeg tipper alle som leser dette kommer til å ha en av deovernevnte sangene på hjernen, og jeg må bare unnskylde.
Men dere har aldri gått rundt på Finse med stor, tung sekk i dyp, tung snø og konstant sunget for deg selv:
"For jäg vil væra din, Margaretha...."
Det er deilig å gå barbeint. Man kjenner det myke gresset som kiler deg forsiktig under foten før du setter hele foten ned på det kjølige gresset. Et gresstrå stikker opp mellom tærne, sånn for å si "Hei på deg" og man smiler tilbake til gresstrået.
Det er noe bekymringsløst over å tasse rundt på en plen barbeint. Det minner om barndommens grønne enger og det føles like mykt nå som da du løp rundt naken på plenen hjemme og badet i sprederen.
Brått var idyllen over. Jeg ble vekket til live igjen i en verden fylt av ondskap og dritt. Vekk var sprederen og fuglekvitteret var byttet ut med trafikk. Himmelen ble fylt av skyer, og gresset vil aldri bli så grønt det en gang var.
Jeg ønsket et sekund det var en brunsnegle.
Brunsnegl, også kalt Iberiaskogsnegl fordi den opprinnelig stammer fra Iberiahalvøya har fra rundt 1988 spredd seg i de sørlige delene av Norge. Brunsneglen har en stor forplantningsevne og er blitt en stor plage for hageeiere. Det forskes nå på hvordan sneglens utbredelse kan hindres.
Brunsneglen kan legge opptil 400 egg. Eggene legges under mose og kvist i juli/august og trenger noen uker før larvene klekkes. Brunsneglen spiser levende planter, hageavfall og døde artsfrender. Den blir også kalt mordersneglen.
Dør en brunsnegl, tar det ikke lang tid før flere andre brunsnegler kommer og begynner å spise av den.
Brunsneglen har et gult slim. Dette ser man tydelig hvis man avliver sneglen i varmt vann. (hentet fra wikipedia)
Jeg kikker bort på Timon, bikkja til familien min i Lillesand som vi bodde hos og konkluderte:
Det var ikke en brunsnegle jeg nettopp hadde tråkket i.
Jeg løftet foten og ble stående som i sjokk. Jeg kikket ned på den flate hundebæsjen i gresset før øynene bevegde seg mot undersiden av foten min.
Det var sant.
Det hadde skjedd.
Jeg hadde tråkket i den.
"Hent hageslangen! Såpe! Desinfiserende middel! Hent ren sprit! Hell det over og tenn på! Kan noen kappe av meg beinet - nå!?!"
Rett ved min side sto to personer som jeg trodde elsket meg. Min kusine og min kjæreste. De lo.
Jeg hadde tråkket i en hundebæsj.
Bare så det er klart en gang for alle:
Forrige post var skrevet med en ironisk brodd, og for å si de klinkende klart:
Jeg mener ikke vi skal behandle homofile slik Apartheid-regimet i Sør-Afrika behandlet fargede.
Jeg har heller ikke noe i mot homofile og jeg mener ikke det er en sykdom eller noe slikt.
Bare for å få det ut av verden...
Jeg skal heller la dere få kose dere med en av mine "gamle klassikere"
Denne kalles "En vaskekjærrings memoarer" og stammer fra da jeg jobbet som - ja - vaskekjærring. Jeg presenterer denne i dag siden de hadde behov for ferievikar, så jeg skal straks ta meg en svingom med moppen.
"En vaskekjærrings memoarer"
Som (for) mange vet, er jeg vaskekjærring av deltidsyrke - eller renholdsassistent som den formelle stillingstittelen er.
La meg nå informere dere alle om noen elementer og episoder ved min jobb... kall det gjerne en slags markedsføring for yrket.
Det er en kjedelig jobb, det skal jeg inndrømme.
Første gang jeg vasket, begynte jeg å kjede meg.
Det er så kjedelig at du nesten gleder deg til å vaske doene, for da får du avveksling fra kvadratmeter på kvadratmeter med gulv.
Takk Gud (samt søsken og foreldre) for iPod! Uten min kjære, hvite dings med nå en uke sammenhengende musikk, hadde jobben vært drepende og jeg hadde sagt opp for lengst. Vel, det at jeg har musikk kan gi de underligste resultater. For eksempel er det visse låter som det er vanskelig å motstå å synge med til eller bevege seg litt vel rytmisk til.
For eksempel har jeg svingt meg med moppen til "Have Fun, Go Mad" og hvis noen har sett Christopher Walkens opptreden i Fatboy Slims "Weapen of Choice", så har jeg prøvd å etterlikne den dansen hvis jeg har hørt på samme låt og har vært i et rom uten tilskuere.
Utrolig morsomt egentlig, men det må se helt forferdelig tåpelig ut når jeg sklir bortover gulvet, hopper som en kanin og ruller bortover på vasketralla...
Nok om det....
Det er ikke akkurat et sosialt yrke heller. For det første har jeg ingen kolleger på jobb samtidig og ellers er det få som snakker med meg.
Når det en sjelden gang skjer at noen sier noe, er det følgende alternative kommentarer:
1) *smiler* "Ja, nå blir det rent og pent her!"
2) "Nå lukter det nyvasket!"
3) og så videre.
Dette er det som oftest litt eldre damer som pleier å si.
En annen variant av samme slag, men litt mer kritisk er: "Blir det rent her nå, da?" - før de smiler selvsagt... Det er særlig den gamle naboen min (Ole Angell - nordlending) som pleier å si dette. Det er også ett litt småirriterende alternativt. Jeg blir betalt for at det skal bli rent. Pleier du å spørre elektrikeren "Blir det lys i huset nå" eller læreren "Lærer du bort noe, nå?".
Anyways: Jeg vasker jo blant annet trapper, ganger og andre steder folk ferdes. Det hender også at folk faktisk ferdes der mens jeg vasker der.
Av en eller annen grunn stopper de litt opp, ser spørrende på meg. Et blikk som sier "Kan jeg gå her?" Av og til blir de stående selv etter at jeg vinker "bare gå" Jeg blir da nødt til å ta av de fin, gule hanskene og ut en propp av iPoden."Er det greit om jeg går her?" sier de.
Hva er det disse menneskene tror? Tror de at jeg blir såret om de går på gulvet rett etter det er vasket? Tror de at de på en måte ødelegger vaskingen min? Når de først skjønner at det er bare å gå på, er det mange som tar lange steg og lister seg på tå.Tror de jeg bryr meg? Kanskje hvis jeg hadde vært Leonardo da Vinci, Michelangelo, Munch eller Gude hadde jeg blitt fornærmet. Men et nyvasket gulv er IKKE et kunstverk. Kan ikke alle få inn i hodet at gulv er til å gå på! Jeg vasker gulvene fordi folk går der.Den eneste som har skjønt poenget, eller aldri brydd seg er faren min. Når han går over et helt blankt og nyvasket gulv uten å se bekymret eller redd ut, kjenner jeg at jeg blir litt stolt.
Endelig kom forslaget vi har ventet på!
På forsiden av nettavisen var gla'nyheten:
Odd Djøseland (FrP) tar til ordet for en homo- og lesbefri strand!
Jeg må inndrømme at FrP har kommet med mye tull i det siste, men dette var endelig et forslag jeg med glede har sett frem til og som kanskje lokker meg over på den blå siden neste gang jeg står ved valgurna.
Godeste Odd sier det best selv:
"Vanlige heterofile mennesker har uttalt at de nå føler ubehag med å oppsøke for eksempel offentlige svømmehaller og badestrender, kjente treff- og sjekkesteder for homofile. De føler et sterkt ubehag ved tanken på at lesber og homoer kanskje ligger og sikler og vurderer dem som potensielle objekter."
Endelig tar noen til ordet for meg. Jeg har alltid fryktet å gå på stranda fordi jeg overalt ser siklende homsegutter. Jeg tør iallefall ikke ligge på magen å sole meg og gi vann på mølla til disse griseguttenes skitne fantasi.
Problemet er værst i køer. Det er alltid en eller annen som "tilfeldigvis" kommer borti meg. Også når jeg kommer opp av vannet som en Afrodite, kjenner jeg øynene som kler av meg det ene plagget som beskytter meg fra nakenhetens skam og homsenes siklende blikk. Kaldt vann gir harde brystvorter, også hos menn - og selvsagt lokker det homsene til strendene våre som mark lokkes til liket av Ole Johan.
Selvsagt er det denne politiske korrektheten som slår til igjen, da - og Odd tør ikke gå så langt vi faktisk har behov for å gå. Odd kunne foreslått så mye mer for oss stakkars hetrofile. Hva med egne seter på trikken, egne benker, egne nabolag. At de i det hele tatt får bade i samme vann er jo sykt og perverst. Hvem vet hvilke sykdommer de sprer med seg.
Takk Odd!
Takk for at du tør ta opp kampen. Takk for at du redder oss fra AIDS-helvete! Kanskje vi snart får se et samfunn der vi slipper å føle oss utrygge for sexfiksering på badestranden, på bussen, i byen, på cafeer og at vi kanskje snart slipper å leve i frykt for å bli voldtatt av et misfoster fra naturens side.
Odd nevner også det største problemet. Hvordan se hvem som er homofil og hvem som er en av oss gode hetrofile? Jeg foreslår to løsninger:
1) La alle som skal inn på stranda se et nakenbilde av Triana Iglesias og et av Brad Pitt, for så å måle den seksuelle reaksjonen.
2) La oss brennmerke alle homofile med en regnbue i panna. Lett å kjenne igjen, lett å unngå.
Jeg har også kommet et siste problem i forkjøpet og designet de nye skiltene vi må plassere ut.
For en stund siden ble jeg utfordret av Kristin til å svare på denne "meme"-en. Først visste jeg ikke hva en meme var, og visste iallefall ikke hva det ville si å bli "tagget", men alt hva byrådet har sagt om tagging tolket jeg det dithen å bli tagget var noe negativt.
(Sitat Bare Egil Band - Tagging: "Så hvis du kommer her på Sagene en gang til å tagger på ruta mi, da skal jeg faen meg ta å tagge en digger tagging på deg i rasshølet, hvor det står Bare Egil Band, så skal du se hvor tøft det er å gå rundt med en Bare Egil Band-tagging i rasshølet. Det e'kke så jævla tøft kan jeg si deg!")
Nok sagt, one-two-tre, here skal vi se:
Dagens Næringsliv: Hvilke bøker har du på nattbordet akkurat nå, og hva vil du si om dem?
Har ikke nattbord, men for tida leser jeg Mandelas land. En fortelling om frihet av Tomm Kristiansens. Det gjør jeg fordi jeg skal til Sør-Afrika til høsten og vil sette meg inn i historie og politikk. Boka er godt skrevet og gir mye god kunnskap - som at den største Zulukrigeren hadde veldig liten tissefant...
TV3: Hvilken gjenstand ville du hatt med deg til Robinson-øya?
En hengekøye. I en tid har jeg vært besatt av hengekøyer, allikevel har jeg ikke guts til å gå å kjøpe meg en hengekøye. Jeg tror jeg innerst inne er redd for at illusjonene mine om at jeg blir verdens beste forfatter og filosof bare jeg får en hengekøye vil gå i grus.
Dagbla: Hvilket dyr føler du deg som?
En bavian som har en skrivemaskin, men som i stedet for å skrive Shakespare-tekster kun spyr ut tullete tekster som dette...
Sporten: Hva føler du nå?
Ganske trøtt, også ble jeg nettopp litt deprimert over å finne ut at jeg antakeligvis ikke har kjøpt hengekøye fordi jeg er redd.
Dagbla: Hvis himmelen fantes, hva ville du likt at Gud sa i det du ankom?
For det første, ja Himmelen finnes.
Halla! Hva skjer 'a? Klar for en evighet med moro, eller?
VG: Hvordan ser din drømmeforside av VG ut?
Politisk korrekt svar: Verden er endelig rettferdig!
Politisk ukorrekt svar: Christopher Walken, Samuel L. Jackson, Bruce Willis, Edward Norton, Uma Thurman og Morgan Freeman sier JA til å være med i Solbergs film!
Hvor vil du helst dra, og hvilken kjent person ville du hatt med deg dit?
Til Berlin 9. juli sammen med Arne Scheie!
Hvor var du da Brå brakk staven? (Er du for ung: Hvor var du da Lady Di døde?)
Dødsfallet til Lady Di bryr meg ca like lite som et myggstikk. (vet ikke)
Friends: Hvem ville du hatt på lista di over fem personer du får lov til å kose med uten at dama/typen din kaller det utroskap?
Utroskap er uaktuelt uansett. Tror ikke S hadde godkjent så mange uansett, akkurat...
Big Brother: Ta alderen på den eldste du har ligget med. Trekk fra alderen på den yngste. Gang svaret med antall partnere du har hatt. (Eksempler: 66 år - 16 år = 50*2 partnere=100, 17 år - 16 år=1*100 partnere=også 100). Hva er tallet ditt?
Handler alltid alt om 6???
Hva er meningen med livet?
Life... is like a grapefruit. It's orange and squishy, and has a few pips in it, and some folks have half a one for breakfast. (en litt mindre kjent mening med livet presetert av Douglas Adams)
Magasinet: De første ordene. Kanskje de viktigste. Hvorfor ble det akkurat slik (Bruk en bok, en handleliste, forrige bloggpost eller noe annet du har skrevet).
Det hvite fjellandskapet lå badet i sollys. Ved et enslig grantre steg røyken fra et bått opp mot den blå himmelen. Ved bålet satt Bård og Robin. Bård klødde seg i det blonde håret og så mot Robin med de lyseblå øynene sine. "Er det langt til hytta?" Robin bøyde seg over kartet. "Omtremt to mil, men vi må nok skynde oss, for jeg liker ikke de skyene der." Robin pek mot noen skyer i horisonten. "Dessuten går sola fort ned her i Jotunheimen på denne tiden av året." Bård tømte kaffekoppen og tok på seg skiene.
Dette er fra novellen Snø.
Meningen med åpningen var å skape positive assosiasjoner til både personene og landskapet, samtidig som skyene varsler om noe illevarslende i vente. (kanskje jeg legger ut novellen i sin helhet etterhvert)
Meme'r: Hvem tagger du (dvs. hvem utfordrer du til å svare på disse spørsmålene)?
Jeg synes det hadde vært interessant om Tone svarer. Dessuten tagger jeg FatCat, som virker som en lovende blogger (akkurat som meg :p)
Nå vet dere plutselig mer om meg, gitt!
