En vaskekjærrings memoarer

Bare så det er klart en gang for alle:
Forrige post var skrevet med en ironisk brodd, og for å si de klinkende klart:
Jeg mener ikke vi skal behandle homofile slik Apartheid-regimet i Sør-Afrika behandlet fargede.
Jeg har heller ikke noe i mot homofile og jeg mener ikke det er en sykdom eller noe slikt.
Bare for å få det ut av verden...

Jeg skal heller la dere få kose dere med en av mine "gamle klassikere"
Denne kalles "En vaskekjærrings memoarer" og stammer fra da jeg jobbet som - ja - vaskekjærring. Jeg presenterer denne i dag siden de hadde behov for ferievikar, så jeg skal straks ta meg en svingom med moppen.


"En vaskekjærrings memoarer"

Som (for) mange vet, er jeg vaskekjærring av deltidsyrke - eller renholdsassistent som den formelle stillingstittelen er.
La meg nå informere dere alle om noen elementer og episoder ved min jobb... kall det gjerne en slags markedsføring for yrket.
Det er en kjedelig jobb, det skal jeg inndrømme.
Første gang jeg vasket, begynte jeg å kjede meg.
Det er så kjedelig at du nesten gleder deg til å vaske doene, for da får du avveksling fra kvadratmeter på kvadratmeter med gulv.
Takk Gud (samt søsken og foreldre) for iPod! Uten min kjære, hvite dings med nå en uke sammenhengende musikk, hadde jobben vært drepende og jeg hadde sagt opp for lengst. Vel, det at jeg har musikk kan gi de underligste resultater. For eksempel er det visse låter som det er vanskelig å motstå å synge med til eller bevege seg litt vel rytmisk til.
For eksempel har jeg svingt meg med moppen til "Have Fun, Go Mad" og hvis noen har sett Christopher Walkens opptreden i Fatboy Slims "Weapen of Choice", så har jeg prøvd å etterlikne den dansen hvis jeg har hørt på samme låt og har vært i et rom uten tilskuere.
Utrolig morsomt egentlig, men det må se helt forferdelig tåpelig ut når jeg sklir bortover gulvet, hopper som en kanin og ruller bortover på vasketralla...
Nok om det....

Det er ikke akkurat et sosialt yrke heller. For det første har jeg ingen kolleger på jobb samtidig og ellers er det få som snakker med meg.
Når det en sjelden gang skjer at noen sier noe, er det følgende alternative kommentarer:
1) *smiler* "Ja, nå blir det rent og pent her!"
2) "Nå lukter det nyvasket!"
3) og så videre.
Dette er det som oftest litt eldre damer som pleier å si.
En annen variant av samme slag, men litt mer kritisk er: "Blir det rent her nå, da?" - før de smiler selvsagt... Det er særlig den gamle naboen min (Ole Angell - nordlending) som pleier å si dette. Det er også ett litt småirriterende alternativt. Jeg blir betalt for at det skal bli rent. Pleier du å spørre elektrikeren "Blir det lys i huset nå" eller læreren "Lærer du bort noe, nå?".

Anyways: Jeg vasker jo blant annet trapper, ganger og andre steder folk ferdes. Det hender også at folk faktisk ferdes der mens jeg vasker der.
Av en eller annen grunn stopper de litt opp, ser spørrende på meg. Et blikk som sier "Kan jeg gå her?" Av og til blir de stående selv etter at jeg vinker "bare gå" Jeg blir da nødt til å ta av de fin, gule hanskene og ut en propp av iPoden."Er det greit om jeg går her?" sier de.

Hva er det disse menneskene tror? Tror de at jeg blir såret om de går på gulvet rett etter det er vasket? Tror de at de på en måte ødelegger vaskingen min? Når de først skjønner at det er bare å gå på, er det mange som tar lange steg og lister seg på tå.Tror de jeg bryr meg? Kanskje hvis jeg hadde vært Leonardo da Vinci, Michelangelo, Munch eller Gude hadde jeg blitt fornærmet. Men et nyvasket gulv er IKKE et kunstverk. Kan ikke alle få inn i hodet at gulv er til å gå på! Jeg vasker gulvene fordi folk går der.Den eneste som har skjønt poenget, eller aldri brydd seg er faren min. Når han går over et helt blankt og nyvasket gulv uten å se bekymret eller redd ut, kjenner jeg at jeg blir litt stolt.