Forgotten Silver

prepost: Sjelden har en film gjort en hel nasjon så forbannet som da Forgotten Silver hadde TV-premiere i New Zealand. Filmen begynner med at Peter Jackson finner en haug gamle filmruller i naboens skjul.
Siden rulles den fantastiske historien om Colin McKenzie opp, en filmpioner og genial oppfinner som ikke bare skapte verdens første nakenfilm (noe som ga ham et halvt år i fengsel), men også fant opp lyd- og fargefilmen flere år før Hollywood. Og dessuten skapte tidenes største mesterverk – den bibelske mastodontfilmen Salome med 15.000 statister, samprodusert av mafiaen og Josef Stalin!
Med hjelp av kjendiser som Sam Neill ble megabløffen, som er så skikkelig laget at ALLE ble rundlurt, fullbyrdet – og gjorde Peter Jackson til landets mest forhatte mann.


Dette er historien om Bløffen og Sannheten.

Det var en gang en Sannhet. Sannheten var kongen, han var sjefen, han dominerte. Mye av grunnen var at det var kun Sannheten som eksisterte.
Sannheten delte med alle og var snill og god, men en dag kom Sannhetens onde bror Bløffen på besøk.

Først var det bare en snarvisitt, men etterhvert dukket Bløffen opp på døra hos Sannheten stadig oftere. Alle lo av Bløffen, og Bløffen ble populær. Alle likte Bløffen. Han ble så populær at Sannheten, sakte men sikkert, måtte vike.

Men Sannheten hadde egentlig ikke noe i mot det. Sannheten var lei av oppmerksomheten, så Sannheten oppfordret Bløffen til å fortsette, for Sannheten visste at han alltid ville vinne til slutt uansett. Sannheten brukte Bløffen som "oppvarming". Sammen ble de to et radarpar.

Når de traff nye folk, var det alltid Bløffen som presenterte seg først. Bløffen fikk reaksjoner. Bløffen vakte sympati. Etter en stund, hadde Bløffen pågått lenge nok, og Sannheten steg frem. Folk ble da ofte sinte på Bløffen, men siden Sannheten og Bløffen var sammen om det, ble Bløffen godtatt.


Practical jokes er morsomt, og for de som leste forrige post: Jeg dro en Peter Jackson.


Javisst har jeg et solid arr på kassa, men det er en skalpell og ikke en kjøkkenkniv som har skylda. Historien jeg fortalte i går har gått sin seiersgang i festlige lag mang en gang.

Historien i forrige post (Bløffen) ble først servert av min bror. Sannheten er selvsagt at jeg ble operert for en medfødt hjertefeil da jeg var åtte år gammel.

Men det er alltid morsomt å fortelle Bløffen først, for når jeg drar opp genseren, hvem tør da si "Saklig at det er broren din som har gjort det der!" når jeg har servert den tårevåte, dramatiske Bløffen - for tenk om det var sant... Ingen tør tvile på det.

Men som historien over nevnte - Sannheten kommer alltid frem til slutt.


PS: Jeg har glemt å fortelle Sannheten noen ganger... alltid morsomt hvis de treffer broder'n... ;)