Forbanna

Nå var jeg så forbanna at da jeg skulle skrive brukernavnet her på blogspot skrev jeg "blogger.com"
derretter skrev jeg det vanlige brukernavnet mitt feil.
Deretter skrev jeg passordet feil.
Jeg fikk logga inn og oppdaget at jeg var så eitrandes forbanna at jeg skrev "derretter" med liten d og to r-er.

Jeg sliter med grammatikken fordi jeg skjelver på fingrene av harme.

Det hjalp ikke at jeg var irritert. Irritert på Nicholai Cleve Broch som ødela sin egen prestasjon i Uro ved å høres ut som han lo da han skulle gråte.
Irritert over at Stefan Faldbakken ødela filmen ved å la filmen bli en halvtime for lang.

Så leste jeg at Gashi var solgt.
Ikke bare solgt, men til Brann....
Akkurat nå ønsker jeg Gashi til Brann - den evige brannen.

Farvel Judas.

Siden Ardian kommer til å slite benken i regntunge Brann, får jeg si som mor til Terkel: Du må ikke sitte på vått treverk, for da får du skrumplever og blir til en liten rosin!

Pust, pust.....

Hva skal jeg HaPå?

Det finnes mange pålegg jeg ikke orker tanken på.
Av og til har jeg kanskje ikke smakt på pålegget i det hele tatt eller jeg har ikke smakt det siden barnehagen.
Allikevel liker jeg det ikke. Det vet jeg at jeg ikke gjør.
Hvorfor er det slik?

Pålegg jeg ikke liker kan deles inn i fem kategorier:

1) Barnehage-traume-pålegg:
Du er fire år og moren din har smørt matpakke (her burde jeg vel rent politisk korrekt sagt "en av foreldrene", men jeg tviholder på de gamle kjønnsrollene)
... som sagt; moren din har smørt matpakke.
Du tar en bit av skiven med kaviar, og du treffer asfalten med et smell. Virkeligheten slår deg i trynet med balltre for første gang. Uskyldens første frø er plantet.
Moren din - hun som alltid er der for deg - prøver å drepe deg med et eller annet ekkelt på brødskiva. Hva skjedde med syltetøyet? Hvor er brunosten? Hva er det rosa greiene der?
Når du i tillegg får vite at det er fiskeegg og kjempesunt begynner du å tenke hvor psykopatisk din mor er...

Jeg hadde også en annen opplevelse med dette. Familien var på middagsbesøk og fikk aspargessuppe til forrett. Min storebror sa at man må svelge aspargesene hele, og jeg slukte det (bokstavelig og i tolket forstand)
Aspargesen gled ned spiserøret, før den plutsellig ble skutt ut igjen som en antiluftværnsrakett. Siden har jeg alltid fått brekninger av aspargessuppe.

Back to the case: Jeg spiser fortsatt ikke kaviar, men jeg smakte også øl da jeg var liten, men det har jeg ingen ting i mot nå...

2) Uspiselig-navn-pålegg:
Smak på ordet leverpostei.
Leverpostei.
Sulten? Nei takk, helst ikke. Før i fjor hadde jeg aldri spist leverpostei av fri vilje. I fjor tok jeg en sjanse - hva fikk jeg vite? Det er jo kjempegodt!
Navnet leverpostei gjorde meg et valg fattigere når jeg skulle lage meg en skive i atten år!

3) Dårlig-konsept-pålegg:
Jeg liker makrell. Jeg liker tomat. Jeg tviler på at jeg liker makrell i tomat.
Hvorfor vet jeg ikke det? Jeg har ikke prøvd!
Tanken, konseptet og lukta har holdt meg unna makrell i tomat i hele min livsalder. All logikk tilsier at jeg kommer til å like det, men jeg kommer aldri til å smake.

Som en digresjon kan jeg nevne at på den andre siden av skalaen finner vi banos. Blanding av sjokolade og banan. Høres godt ut, smaker forferdelig.

4) Ser-ekkelt-ut-pålegg:
Både kaviar og makrell i tomat faller nok i denne kategorien, men jeg må trekke frem et eksempel til.
Prim.
I går så jeg en full skål med prim. Det ser virkelig mer ut som noe helt annet. Det ser rett og slett ut som kroppen har resirkulert et måltid.
Jeg skal aldri spise prim.
... eller appelsinmarmelade.

5) Smake-vondt-pålegg:
Dette sier seg selv, men jeg har ingen eksempler siden alt jeg kan huske å ha hatt på skiva har vært godt...


PS: Visste du at HaPå ikke er et ordspill på hva jeg skal ha på brødskiva, men en forkortelse for Hamar Pålegg...

Kommentaren

VG har måttet kutte i bemanningen, blant annet blir fakta- og tekstkontrollavdelingen halvert.
Samtidig har Bjørn Benkow blitt ansatt som ny journalist.

Ha. Ha. Ha.

Hei alle sammen! Denne posen er skrevet i webdings som en utfordring til deres mentale krefter.
Alle som skjønner hva jeg har skrevet har bevist seg selv verdige en premie. For å bevise at du har skjønt det, må du skrive følgende i kommentarfeltet:

"Pepperkakemannen står på bakken og prøver å komme opp i jordbærtreet"

På fest

Når posen er full er jeg forventningsfull.
Når posen er tom er det jeg som er full.

Nå var ikke posen min så veldig full i går, men det ble en liten fest. Var først på en "opp-mot-30-fest", men folk som sitter i sirkler og snakker og ikke klarer å få plass til to-tre til i samtalen synes ikke jeg er så veldig morsomt.

Det ble derfor til at jeg fikk med meg Åshild - min reisepartner til Sør-Afrika, til en fest av et annet kaliber.

Det var kø for å komme inn. Halvparten ble kastet ut etterhvert fordi det var for mange. Man måtte gå i en slalomløype som Aamot hadde hektet i tredje port på, men best av alt - det var en privat fest hos to av mine aller beste venner.

Anyways: Åshild og jeg hadde klart å komme oss inn og fikk slappet av litt.
Etterhvert var det litt bråk i stua. Det var en fyr som ble sur fordi han ikke fikk ha amstaffen sin i huset. (forståelig nok) Han ble bedt om å "parkere" bikkja på utsiden, noe han ikke likte noe særlig. Fyren var veldig høy, og minst like bred. (og jeg håper han ikke leser blogger)
Vel, så sto vi ved inngangen og noen kom til meg og lurte på hva som skjedde. Jeg forklarte at "jo, han fyren er litt sur fordi bikkja hans ikke får være i huset"
Plutselig står kompisen til amstaff-eieren der og roper på kompisen på urdu eller noe slikt.
Jeg prøver å smyge meg unna, men blir holdt igjen. Pulsen stiger.
Kompisen med bikkja begynner å spørre om jeg har sagt noe dritt om han eller bikkja - hvorpå jeg svarer som sant er "nei"
"Nei" var tydeligvis ikke et akseptert svar. Jeg blir ikke trodd, kanskje pga kompisen som fortsatt snakker urdu.
Videre blir jeg blir dytta inn i et hjørne og kompisen med bikkja står og roper i trynet på meg "har du no dritt å si, så si det i trynet mitt"
Jeg ser blodet pumpes gjennom blodårene som utvider seg. Svettedråpene på panna hans pipler ut en gyllen halvcentimeter unna nesa mi. Jeg bestemmer meg for å ikke si noe dritt - iallefall ikke i trynet hans.
Han fortsetter "sa du noe dritt om meg eller hunden?"
Pulsen min øker til "red alert"

Jeg står med begge hendene i været og sier så rolig som overhodet mulig "nei, jeg har ikke sagt noe om deg eller hunden din" Hver bokstav blir formet med munnen for å være sikker på at jeg ikke forsnakker meg. Jeg venter på et "Glascow kiss" mens jeg lurer på hvordan i helvete jeg havnet i denne situasjonen. Hjertet er så langt opp i halsen at det nesten er i veien for tunga. Jeg håper at et eventuelt slag ikke kommer i ansiktet.

Til slutt kom heldigvis antiklimakset i historien, for omtrent nå dukket det opp flere personer og noen gikk mellom. Jeg smyger meg vekk så stille jeg kan. Strømpelesseflukten ender på kjøkkenet hvor en flaske tyrker står taktisk plassert. To gode slurker og pulsen sank helt ned til "kritisk"

Og jeg som trodde at folk som ble banka opp på fest har gjort seg fortjent til det...

Dette kunne vært tidenes bloggpost

Dette kunne vært en fantastisk bloggpost, kanskje min beste noensinne.
Det kunne vært en post om smerte og angst, om depresjoner og skjelving i et hjørne i hvit genser med lange ermer.
Det kunne vært en blogg med sammenlikninger og metaforer og andre virkemidler som ville tatt pusten av litteraturanalytikere, bokkritikere og psykologer med traumer som spesialitet.

Men det er ikke 1962.

Vi skriver 2006 og vaksine for å komme seg til Sør-Afrika settes ikke i ryggens nederste deler. Skrekkhistorier om vaksiner som må drikkes og smaker som bananmilkshake, blodpudding og fylt kamel i fordøyd og oppkastet tilstand tilhører mindre siviliserte land enn Afrikas tupp og rykter om tosifret antall sprøyter har omtrent like mye sannhet i seg som tysk ukebladers historier om det norske kongehuset.
Jeg hadde ikke engang den frykten som en kollektiv utpsyking før vaksinering medfører på barneskolen gir.

To usle sprøyter, en i hver skulder, var alt jeg skulle ha. Kanskje like greit, men jeg ble fratatt muligheten til å skrive tidenes bloggpost.

Hvordan overleve Marka

Det er enkelte ting man burde unngå på tur i Marka:

• Glemme regntøy
• Glemme å ta på regntøy
• Ta på regntøy 10 minutter etter det begynte å regne så regnbuksa sørger for en luftfuktighet på ca 98% på innsiden
• Gå rundt i våt olabukse
• Bade med briller
• Gi kaffe til Tensing-folk med tilgang på sangbøker

Ikke det at jeg gjorde noen av disse tabbene...

Marka kaller

Skoene er knytt, sekken er pakket og friluftslua mi (bestemorsstrikka med øreklaffer - har litt samme følelser for den som Jayne har for lua si...) er på plass - jeg hører Marka med stor M - og ikke minst a-ending - kaller. (I programmet står det "Tur i marken". Programmet er skrevet av en bergenser og jeg har siden den gang konsekvent kalt Fløyen for fløya)

Så om ca et kvarter skal jeg ut i Marka. Hva vi skal vet jeg ikke, men vi skal ikke ha med mobiltelefon, klokke eller noe annet som kan minne om sivilisasjonen...
Instruktørene våre sier at det er bra at vi ikke vet noe og at det er meningen og jeg som til tider lever under mottoet "Ignoranse is bliss" gleder meg.
Javel, regnet kommer til å renne i jevne strømmer til vi kommer tilbake på torsdag engang, men det plager meg ikke. Et år på vestlandet har lært meg å ikke klage på været, men heller tilpasse meg.

Hvem vet hvem jeg er når jeg kommer tilbake - eller hva...

Gratulerer med dagen!

• Christian Krogh
• Alfred Hitchcock
• Fidel Castro
• Alan Shearer
• MEG!

Jaja, så var det slutt som tenåring. 20 år er ny personlig rekord for min del. Som dere ser, føyer jeg meg inn i rekken av en del store menn. Mitt kall i livet blir nok å male skumle bilder av diktatorer og tjene masse penger på å skyte fotballer på dem.

Men, 20 er halvveis til førti, og det faktum at jeg nå for alvor regnes som voksen er tungt å svelge.
Men som Marcus (grattis med dagen, Solberg) så fint sa det: "Som voksne er det vårt ansvar å være tullete og fjasete på betydelig mer utspekulerte måter."

SFO

I går var jeg i mitt tredje bryllup på tre uker.
Brudeparet hadde jeg tidligere truffet i ca tre timer - dette var heldigvis tre timer mer enn min bordame på venstre side, Lise.

Brudeparet hadde invitert en del nieser og nevøer og liknende som kan kategoriseres under klassen "småunger", noe som resulterte i en strålende forretningsidé hos Lise og meg.

Idéen: SFO - Selskaps Fritidsordningen.
Konseptet er at mens har du et "voksenselskap" med et mindretall småfolk og med intensjon om å sitte lenge å spise, tale og synge, så passer vi barna i samme bygg. Dermed får barna mulighet å være med på festen, uten at de blir plagsomme og finner ut at glass er morsomme å kaste i veggen, midt under brudens tale.

Selsagt er opplegget skreddersydd for selskapet.
I bryllup vil SFOs ledere sørge for at barna leker "familie", i store bursdagsfeiringer kan vi leke barnebursdagsleker som flasketuten peker på, og i begravelser vil vi sørge for å ha gravemaskiner barna kan leke i en sandkasse med.

Bestill nå!