Rosa metal

I går var jeg en autoritetsfigur. Jeg fikk t-skjorta jeg ønsket og hadde til og med walkie-talkie.
Den første vakta jeg og min partner for dagen (Anne) fikk, var beleilig plassert i skyggen og til høyre for scenen, så vi hadde full utsikt til hva som foregikk der. Vi hadde som oppgave at ingen kom seg over gjerdet, men det viste seg fort at vår primære oppgave var å fortelle folk at man skal ikke pisse i buskene. Vakten ble dermed døpt til "pissevakta"

Mens vi sitter der og prøver å holde pissatrengte menn (nei, det kom ingen jenter for å pisse - overraskende?) kom første band på scenen. Det het Soulfly, og vi tenkte at litt soul vil gjøre dette til en koselig vakt. Lite viste vi at det var metallens dag på Norwegian Wood.
Nå vil jeg først og fremst påpeke at jeg liker hard musikk. Jeg kan nevne eksemper som Rage Agains The Machine, Dream Theater, Metallica og liknende "bråkmakere". Allikevel ser jeg ikke helt det musikalske i en gitarist som onanerer på dype akkorder, en bassist som prøver å sprenge høyttalerne og en trommis som prøver og overdøve de andre i bandet. Tekstene (det du hører) er heller ikke noe særlig imponerende.

Faktisk var jeg til stedet da de skrev hiten sin:
Trommis: ...så bare dundrer jeg løs på cymbal og skarp!
Gitarist: Greit nok, men hva med teksten? Vi har nå fire "shit" og fjorten "fuck" - burde vi ha noe mer?
Bassist: Tja, litt lite... men legg til en tre-fire "motherfucker", så blir det bra.
Vokalist: Gutta, sliter litt med refrenget her. Har dere noe som rimer på "WAAAARGH!!!"
Gitarist: WOW! Dritfett! Du behøver ikke noe annet enn det! Teksten er ferdig, la oss feire! Jeg vet at bassisten har en kasse tropicana på rommet!
Alle: Jippi!

Som sagt var dagen i går skrevet i metallets navn og det må ha vært på pur F at festivalledelsen bestemte at dette var dagen å ha rosa inngangsbånd.

Har vært mye konserter på meg hittil i uken (og jeg har mange igjen). Blandt annet har jeg sett Roger Waters og Turboneger - allikevel er den mest imponerende forestillingen den jeg så på torsdag. Da var jeg på jobb på et bosenter for ungdom med psykiske handikap. En av oppgavene mine den dagen var å følge to av beboerne til kulturhuset hvor de holdt konsert.
Konserten minnet i stor grad om en barnehageforestilling, men allikevel var det utrolig å se slik musikkglede og entusiasme.
Jeg må her få lov til å anbefale alle å jobbe med "personer med spesielle behov" - du lærer utrolig mye om gleder og om livet generelt av det.

Forresten var det på denne konserten akkurat som på en barnehageforestilling - hvor høyt en i koret sang, økte proposjonalt med hvor falskt det var.