Sesam Stasjon

For å si som i Donald: Her kommer en gammel klassiker til glede for nye og gamle lesere.

Jeg hadde nemlig en blogg i mine tidligere dager, den orket jeg ikke vedlikeholde. Akkurat nå er i tillegg både hjerne og mage tom og Portugal-Mexico har allerede begynt, men jeg har et behov for å opprettholde stedige oppdateringer for å holde på de få leserne jeg har. Uansett kan alt dette kan oppsummeres med et ord: Latskap.

Vel, her er den store klassikeren fra mine dager som Prima Kaos, "Sesam Stasjon"

Jeg fant nettopp ut at NRK for mange år siden var ute med såkalt doku-drama, lenge før dette ble kjent og suksesser som Flyplassen, Politiet og liknende kom på banen. NRK var rett og slett banebrytende. Serien ble kalt Sesam Stasjon og tok plass på en vernet bedrift, for en ting er klart - de som jobber der er ikke riktig friske. Her er et kort overblikk over staben:

O. Tidemann : Er ikke særlig funksjonshemmet, men har klare autistiske tendenser. Blant annet er han sykelig opptatt av tog, men særere enn det, togtider. Han finner også glede i enkle ting som å vifte med et grønt flagg og blåse i fløyta og har klare problemer sosialt. Han prøver stadig å komme med fremstøt mot Leonora, men disse er så dårlige at det er tydlig at sosial intelligens ikke er noe Vårherre var sjenerøs med mot O. Tidemann. Til tross for disse klare handikappede er han blitt en slags "sjef" for institusjonen. Det er klart at helse-Norge sliter når de ansetter autister som ledere på vernede bedrifter.

Leonora: Det er klart at Leonora lider av vrangforestillinger. Hun bryter brått og spontant og særdeles ofte ut i sang og snakker om sin "fortid som operasanger" og drømmer om Napoli. Vrangforestillingen fører til at hun ikke kan leve et normalt liv siden denne forestillingen dominerer hennes vanlige liv. Hun har en sentral del på kjøkkenet til institusjonen. Hun baker til stadighet boller - boller og vafler. Men nå er det for så vidt en annen lidelse hun lider av som kan bli et hinder. Hun lider nemlig av skrekk for elektriske apparater - særlig de som produserer varme, og når bollene skal ut og inn av ovnen roper hun på Alfa - en annen av pasientene.

Alfa: Alfa har en ukjent sykdom i hendene som gjør henne tilnærmet usårbar ovenfor varme, det er derfor hun hjelper Leonora med å ta ut og inn boller og andre bakevarer fra ovnen. Hun har ikke følelse for varme i hendene og bruker ikke gryteklut. Alfa er riktig nok ikke ømfintlig mot ting som varme, men hun har et sterkt tilfelle av angst. Hun er redd for det meste som er ukjent og lider av en rekke fobier. I tillegg til dette lider Alfa av en sykdom som gir ekstrem hårvekst. En gang ble hun tilbudt sponsing fra Gilette, men norsk lov tillater ikke utnyttelse av mentalt tilbakestående for kommersielle formål, så hun lever som et misfoster, hårete og fæl. På toppen av det hele har Alfa Downs syndrom, noe som forklarer hennes mentale alder på 7 år som skyldes både frykten og den stadige nysgjerrigheten. Denne sykdommen forklarer også Alfas ukuelige gode humor og positive syn på livet. Hva hennes egentlige jobb på stasjonen er, er ukjent. Alfa er bare en sann optimist som ikke vet bedre.

Bjarne Betjent: Bjarne Betjent er en autist som liker å ha oversikt. Han må stadig telle alt han kommer, og det må telles ordentlig: "eeeeen, toooo, treeeeeeee, fiiiiiire, feeeeeem...." Til tross for denne tvangstanken har han enda ikke lært å telle lenger enn til 12, noe som skulle bevise det mentale stadiet han faktisk er på. I tillegg til dette lider han av angst og det er mye i tilværelsen som skremmer han, selv i et så vernet miljø som på "stasjonen". Bjarne virker mye som en unge. Han forårsaker ikke de store problemene, men kan ikke overlates til seg selv.

Max Mekker: Praktisk anlagt, men sprø som et brent knekkebrød. Han lider av samme sykdom som Alfa og har ekstrem hårvekst, uten at det setter noen demper på humøret, for også Max lider av Downs syndrom. Forskere har utført tester på både Alfa og Max for å finne en sammenheng mellom hårveksten og syndromet, hittil uten suksess. Max Mekker lider også av tvangstanker og snakker alltid på rim. Helst bruker han enderim, men også bokstavrim som "Max Mekker mekker maks" går an. Max har ansvaret for de reisendes bagasje og forefallende arbeid (selv om han like ofte ødelegger ting som han reparerer dem). Han har ingen sosiale sperrer og han nøyer seg ikke med å sjaue de reisendes bagasje, men han sjekker innholdet i hvert kolli først. "Respekt for privatlivets fred" er et ukjent uttrykk i den underutviklede hjernen hans.

Dette er altså gjengen som jobber på denne vernede bedriften. De lider av sykdommer mange ikke engang har hørt om og lever stort sett på boller og vaffelkake. At de fleste av dagens togstasjoner er ubetjente vet de heldigvis ingenting om, selv om dette kunne forklart NSBs manglende presisjon. Disse pasientene får betalt sine 15 kr timen og føler seg ikke ubrukelige i samfunnet, og det er det vernede bedrifter er til.
Et flott tiltak i psykiatrien og nok en herlig doku-drama fra NRKs side.